Marianne Hennøen -
Hjem Add Om meg Kontakt

1

De små tingene er selve livet

Hei alle sammen !

Vi har allerede fullført halve november, og det betyr at jeg ikke har vert innom bloggen på fjorten dager. Det har vert mye å tenke på, det har vert mye å gjøre og akkurat nå krever hverdagen den lille energien som er igjen i kroppen. Jeg høres kanskje en smule deprimert ut, men det er jeg faktisk ikke. Jeg er bare veldig tenkende. Livet består av veldig mange valg, og jeg prøver å finne ut hva som er best for meg og mine. Samtidig ser jeg mennesker rundt meg kjempe kamper som er hjerteskjærende. Det gjør meg trist, og forferdelig redd. Jeg klarer ikke tanken på at det skjer der det skjer, så hvordan skal jeg klare det dersom det skjer meg ? Hva om mine valg fører meg til hvor de er i dag ?

Akkurat nå er vi inne i en periode hvor der finnes flere spørsmål enn svar, og da mister man litt nattesøvn for å si det sann. Heldigvis står vi ikke alene lenger. Vi er omringet av mennesker som prøver å finne svarene sammen med oss, og som virkelig er der når vi trenger de. Det er godt å tenke på. Eneste jeg mangler akkurat nå er den ene vennen som kunne ta i mot latter, tårer og ord som ikke burde se dagslys. Som bare satt der, såg på meg og tok i mot alt som måtte komme - for så å avslutte samtalen med "Det kommer til å gå bra". Den klemmen, det smilet og det glasset med pepsi. Ord kan ikke beskrive det.

Men tiden har forandret seg, og det har jeg også. Akkurat nå består livet av jobb og barn. Ikke stor mer enn det egentlig. Når jeg tenker meg om har det vel gjort det de siste årene, så det er liksom ikke helt nytt. Haha. Men jeg prøver å komme meg litt mer ut. Se andre mennesker, finne på morsomme ting og spise mindre sjokolade. Jeg har spist to hundre gram sjokolade nesten hver eneste dag, og det har ført til ti kilo ekstra på mammakroppen. Jeg er en person som spiser når jeg har mye å tenke på - en utrolig dårlig uvane, som ikke har gjort hverdagen lettere for å si det sann..

Derfor skal jeg nå bruke resten av året på å være lykkelig. Sette pris på de små tingene livet. Jeg er så lei av at jeg lar deg og dine meninger knekke meg. Over and over again. Det tar liksom aldri slutt. Derfor skal jeg fra nå av gi litt mer faen. Det er målet for resten av året. Det - og en liste med ni andre punkt. Jeg tenker egentlig avslutte dette innlegget nå, og heller dele mer under veis. Når neste blogginnlegg kommer vet jeg faktisk ikke, men håper å komme med noen flere ord før uken er slutt :)

.

  • 3

    I dag gråt jeg

    Noen ganger er det utrolig vanskelig å være mamma. Jeg har et barn som er høysensitiv, og en av de tingene hun sliter mest med er forandringer. Da sover hun dårlig, gråter mye og trenger ekstra mye oppmerksomhet. Jeg kjenner henne, og vet akkurat hvor jeg skal møte henne. Dessverre er det ikke alle som gjør det. Noen ser på henne som bortskjemt, noen ser på henne som irriterende fordi hun gråter så mye og noen mener hun er alt for avhengig av meg.

    Den siste stemmer nok litt - men det er en grunn til at hun er så avhengig av meg. Hun trenger en trygghet for å fungere skikkelig i hverdagen, og denne tryggheten har alltid vert meg. Jeg vet at det hun trenger er at jeg snakke til henne og viser henne kjærlighet, jeg vet at hun trekker seg unna dersom jeg kjefter på henne, jeg vet at hun er redd for at noen skal bli skuffet over henne og jeg vet hvordan kroppen hennes er når hun går gjennom store forandringer.

    Nå er vi i en situasjon som krever mye av alle. Hverdagen har forandret seg, og den kommer til å forandre seg mer i tiden fremover. Vi prøver å støtte henne gjennom dette på best mulig måte, men må innrømme at det er utrolig tøft. Noen ganger vet man bare ikke hva man skal gjøre. Vi har prøvd å snakke, men ble ikke hørt. Vi har bedt om hjelp, men ble ikke møtt. Så nå prøver vi bare å finne en løsning :)

    Er det en ting jeg vet hundre prosent sikkert, så er det at jeg elsker jentene mine og kommer alltid til å kjempe for det som er best for de. Jeg skulle ønske alle kunne sette av tid til å lese om høysensitive barn, og faktisk bruke energi på å møte de akkurat hvor de trenger å bli møtt. I dag gråt jeg hele veien hjem fra skolen, fordi jeg ser konsekvensene av å ikke ville forstå. Misforstå meg rett, dette har ingenting med skolen å gjøre. Lærerene til barna mine er helt fantastiske, og jeg ville sendt de tusen gullstjerner om jeg kunne <3 Problemet er alle de personene som burde forstå, men som faktisk ikke gidder.

    Se barna, hør på hva de sier og møt de hvor de er. Alt kan fikses med en stor dose kjærlighet og litt forståelse <3

    .

  • 5

    Jeg trengte å puste

    SONY DSC

     

    I dag har jeg spist en perfekt lunsj, på et alt for lite bord, sammen med fem flotte mennesker som jeg er veldig glad i. Ord kan ikke beskrive hvor fantastisk det var å ha fire av vennene mine (pluss sjarmøren vår, lille M) samlet rundt samme bord igjen. Det er en stund siden sist, og jeg kan vel ta på meg skylden - igjen. De siste ukene har vert utrolig krevende, og det er noe jeg takler svært dårlig. Jeg har sett mennesker ha det vondt, jeg har sett sterke band bli satt på prøve og jeg har vert redd for hva fremtiden vil bringe. Jeg har følt meg forlatt, jeg har følt meg sviktet og jeg har kjent på en usikkerhet. Hvem kan jeg stole på, og hvem kan jeg ikke stole på. Når ting blir tøft, ender det ofte med isolasjon. Jeg trenger å tenke. Jeg trenger å være helt alene. Jeg trenger å puste. I flere uker har jeg vandret rundt i en sorg som ikke ville slippe taket..

    Men i dag kjente jeg plutselig en følelse jeg ikke har kjent på lenge. Jeg kjente følelsen av å være lykkelig. Jeg kan ikke bestemme hva som skal skje i tiden fremover, men jeg kan bestemme hvordan jeg vil bruke tiden min. Jeg har en fantastisk familie som kjemper sammen med meg, jeg har gode venner som aldri gir meg opp og jeg har to perfekte barn som elsker meg over alt på jord. Det er her fokuset mitt bør ligge. Jeg kan ikke sitte hjemme å gråte over de tingene jeg ikke har kontroll over, jeg må begynne å leve for de tingene jeg har !

    Jeg beklager virkelig fraværet mitt, men jeg lover å komme sterkere tilbake i 2017. Ønsker dere alle en fantastisk nyttårshelg. Denne jenta skal jobbe, og strikke, og slappe av. Snart er det et nytt år, med nye muligheter. Det gleder jeg meg veldig til..<3

    .


     

  • 5

    Når ordene forsvinner

    Hei alle sammen !

    Akkurat nå sitter jeg her med alt for mange tanker i hode. Jeg logget meg på bloggen for å dele, men ordene finner ikke veien ut. Jeg skriver den ene setningen etter den andre, men ingen av de overlever kontrollen. Det er liksom noe som føles helt feil. Ordene som dukker opp klarer ikke forklare dere hvordan jeg egentlig har det..

    Så da blir det ikke et langt innlegg i kveld allikevel. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette heller. Kanskje jeg skal fortelle dere at jentene har baket risboller sammen med besta si ? Eller at de har laget is sjokolade sammen med mammaen sin ? Det er så godt å vite at jentene har familie som stiller opp, og som inkludere de i gamle (og nye) tradisjoner. Vi må huske å tilbringe tid med de vi er glad i, for ingen vet hva fremtiden vil bringe. Tusen takk til alle de fantastiske menneskene vi har rundt oss. Vi setter pris på hver og en av dere <3

    .


     



    Ps: Oppskriften kommer senere !

     

     

    #blogg #blogger #mammablogg #mammablogger #mamma #bestemor #besta #barn #barnebarn #familie #tradisjon #bake #baking #desember #snartjul #jul #oppskrift #risbolle #risboller #is #sjokolade #issjokolade #moro #kvalitetstid #gladebarn #glad #lykke <3

  • 2

    Gråt hele veien hjem

    Hei alle sammen !

    I dag gråt jeg hele veien hjem fra skolen, og jeg kjente virkelig på følelsen av å ikke være bra nok. Vil dere vite hvorfor ? Vel, her er historien. Jeg hadde fire barn som skulle leveres på skolen. Jentene stod opp litt for tidlig, men stemningen de i mellom var egentlig veldig god. Litt små diskusjoner i begynnelsen, men etter en liten alvorsprat lekte de fint sammen alle fire. Det er ikke så ofte det skjer, så jeg måtte nesten nyte det fine øyeblikket litt ekstra. Dessverre førte dette til at jeg ikke fikk jentene ut dørene før klokken var nesten kvart på, noe som betyr at vi hadde ca fem minutter til skolen begynte. Med hver sin sparkesykkel, suste vi avgårde :)

    Nesten fremme på skolen fant en av jentene ut at de manglet en jakke. Vanligvis er ikke dette noe problem, for hun hater å gå med jakke - men akkurat i dag ble dette verdens undergang. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke kunne gjøre noe med det akkurat nå, og at dersom det ikke hang en jakke på skolen skulle jeg dra å hente henne en jakke. Det funket altså ikke. To minutter før skolen ringte inn stod vi der, noen meter fra skolen, med ei jente som nektet å bevege på seg. Jeg prøvde det meste, men ingenting funket. Hun hadde bestemt seg.

    Jeg hadde verken tid eller energi til å ta meg av det akkurat nå, så hun ble stående igjen alene. Jeg sprang bort til klasserom nummer en, sendte to av de inn i gangen og tok med meg sparkesyklene som ikke har lov til å stå igjen på skolen. Deretter måtte jeg sende nummer tre ned til klasserommet sammen med en venn, for så å finne igjen hun som ikke kan leve uten jakke (akkurat i dag). Jeg lovet henne at det aldri skulle skje igjen, jeg truet med å ta bort en gode, jeg kjøpte henne med en leke - og jeg gjorde alt jeg ikke burde gjøre. Funket det ? Neida. Vi stod tilslutt utenfor klasserommet med tårer i øynene begge to. Kan du ikke bare gå inn i klasserommet ? Værsåsnill !!

    Det ble mye frem og tilbake. "Jeg vil hjem", "Nei det kan du ikke", "Jo det vil jeg", "Nei det kan du ikke", "Det bestemmer ikke du" - og sann stod vi en stund. Hun skulle ikke inn. Plutselig kommer der en lærer springende, med ei gråtende frøken i hånden. Hva nå tenker jeg. Har hun også funnet ut at hun mangler noe ? Sukk. Dette er virkelig ikke min dag (!!).. Men bare noen minutter senere spaserte denne frøkna tilbake til klasserommet med et smil i ansiktet. Jeg hadde sendt henne inn i klasserommet uten å gi henne en hadeklem, og det var ikke godkjent for å si det sann. Hun brukte nemmelig alltid å starte skoledagen med en klem <3

    Så var det tilbake til hun som enda ikke har vert inn i klasserommet. Du vet når du står i en vanskelig situasjon, tiden renner ut, følelsene tar over og du har mennesker rundt deg i alle retninger. Da er det vanskelig å være en god voksen. Du hater den forbanna jakka som ligger igjen en eller annen plass, du kan ikke skjønne hvorfor hun må være så vanskelig og du lover deg selv at hun skal få gå med jakke hver dag resten av året. Irritert, sint og tilslutt så forferdelig frustrert. Tre av barna er trygt på plass i klasserommet. Hvorfor kunne ikke bare sistemann gå inn også ?

    Når hun endelig spaserte inn, kunne jeg begynne på den tunge veien hjem. Vanligvis tar den bare noen få minutter, men akkurat i dag føltes den veldig lang. Det var så mange tanker og følelser. Hvorfor ville du ikke inn i klasserommet lille venn ? Det var ikke jakka som var problemet, var det vel ? Jeg får så vondt i hjerte mitt. Du prøvde å fortelle meg noe uten å bruke ordene dine, og hva gjorde jeg ? Jeg sviktet deg. Jeg skal liksom være den trygge voksne som både ser og hører deg. Jeg skal være den som løfter deg opp når du faller, jeg skal være den som trøster deg når du gråter og jeg skal være den som hører hva du sier både når du bruker ord og når du bruker handling. I dag klarte jeg ikke det, og det gjør vondt.

    Etterskolen i dag skal jeg hente fire fine jenter på skolen, og vi skal kose oss ute i naturen - men først skal jeg gi alle fire verdens største klem. Jeg elsker dere høyere enn himmelen, og jeg vil gjøre alt jeg kan for at dere skal ha det bra. I dag startet vi dagen på en tøff måte, men det betyr ikke at vi må avslutte på samme måte. Vi skal fikse dette sammen, det lover jeg. Ingen skal gå rundt å ha det vondt <3
     


    (Bilde hører ikke til teksten)

  • 3

    Når kroppen fylles med hat

    Hei alle sammen !

    Det er på tide at jeg og du tar oss en skikkelig alvorsprat. Ikke fordi jeg syns det er så viktig at du får høre akkurat dette, men fordi jeg trenger å få det ut av systemet. Jeg flyttet hjem for at vi skulle få en bedre hverdag, og jeg angrer ikke på valget mitt - men fy søren så tøft det har vert. På innsiden er alt bare kaos, og jeg går rundt med et enormt sinne. Jeg er sint fordi jeg må høre navnet ditt komme ut av barna mine sin munn, jeg er sint fordi ansiktet ditt dukker opp uansett hvor jeg befinner meg fortiden og jeg er sint fordi du av alle personer kunne gjøre dette mot oss. Hvorfor ? Hvorfor ? Hvorfor ?! Jeg vet det er lenge siden, jeg vet at livet går videre og jeg vet at jeg burde kommer over det snart - men faen heller. Du snudde en hel familie på hode, og nå går du rundt å later som ingenting.

    Alle sier at jeg må gå med hode hevet. Jeg skal ikke vise deg at det du sier og gjør går inn på meg, for da vinner du. Dette er liksom et spill for alle sammen. Det vi glemmer er at det finnes to barn opp i dette. To nydelige barn som jeg elsker over alt på jord <3 Så derfor vil jeg at du skal høre sannheten. Valget du tok for snart fire år siden har ødelagt mer enn du tror. Barna mine har ikke lenger en mamma som er lykkelig, og det kan de takke deg for. Jeg ser alt for mange feil, jeg burde gjøre ting bedre og jeg kjenner konstant på følelsen av å ikke være bra nok. Vet du hvor mange kvelder jeg gråter meg i søvn ? Det er så mange at jeg ikke kan telle de på to hender en gang, og det er bare siden vi flyttet hjem. Jeg var veldig ung, jeg hadde to barn alene og jeg kjempet meg gjennom hverdagen. Alle som kjenner oss godt kan bekrefte at jeg gjorde alt jeg kunne for at barna mine skulle ha det bra. Jeg droppet livet som Marianne, og var mamma på heltid. Tjuefire timer i døgnet, hele året. Alt handlet om barna.. Så det kom virkelig som et sjokk når brevet dukket opp i postkassen !

    Jeg vet der går en teori om at hun gjorde det for å hjelpe oss, men for meg høres dette veldig merkelig ut. Tror du at en person holder på å drukne - så løfter du han opp av vannet, ikke skubber han lenger ned. Jeg klarer bare ikke forstå hvordan dette var å hjelpe. Du kunne sendt meg en melding, du kunne ringt meg eller du kunne kommet ned på besøk. Den eneste måten å finne ut ting på, er å spørre. Dessverre tror jeg ikke det var svarene du var ute etter, men en handling som kunne ødelegge. Det du ikke tenkte på var at du skadet de to håpefulle skapningene jeg bor sammen med også. De to som elsker deg av hele sitt hjerte, og som aldri har gjort noe for å såre deg. De vil alltid bære dette med seg.

    Det ser kanskje sann ut nå, men dette innlegget ble ikke laget for å henge deg ut. Jeg skrev dette innlegget for å fortelle at jeg tilgir deg. Ikke fordi jeg syns du fortjener det, men fordi jeg fortjener fred. Jeg klarer ikke dette mer. Det er for mye sinne, for mye hat og for mange bekymringer. Jeg trenger å bruke energien min på viktigere ting. For meg døde du den dagen jeg fikk brevet i posten, men jeg håper at du kan være en viktig brikke for barna mine i livet der ute <3

    .

  • 4

    Ta godt vare på hverandre

    Til snille, gode, vakre du !

    I dag har jeg lyst til å gi deg verdens største klem. For noen dager siden dukket nyheten opp, og klumpen i magen ble større. Ei fantastisk jente har gått bort, og bygda må atter en gang stå sammen i sorg. Urettferdig ? Ja det kan du banne på. Vi har virkelig fått gjennomgå, og nå er det påtide at det tar slutt. Vi kan ikke miste flere, hjertene våre tåler ikke mer. Jeg klarer ikke forstå det, jeg skjønner ingenting. Sov godt snille, gode A..<3

    En fantastisk familie står igjen, og smertene de bærer på er mange. Jeg kunne sendt videre ordene som ble fortalt til meg den dagen jeg måtte ta farvel med min kjære pappa - "Jeg vet at du har det forferdelig vondt akkurat nå, men denne smerten er ikke permanent. Viss du tar tiden til hjelp vil ting bli bedre etter hvert" - Men sannheten er at det ikke finnes noen garanti for dette, og smertene kan være like vonde om ti år. Derfor vil jeg gi dere noe helt annet..

    Viss du ser bak deg vil du finne en usynlig mur bygget av sterke armer og mye kjærlighet. Vi vet at du har det tøft akkurat nå, og vi vet at det kommer til å ta tid. Himmelen har fått en ny stjerne, og dette skjedde så alt for tidlig. Der vil komme dager der føttene svikter, og kroppen faller sammen. Du vil treffe bakken med et smell, og du vil bli liggende. Alt føles forferdelig urettferdig.. og det er da vi kommer inn. Vi vil løfte deg opp av bakken, og vi vil holde deg oppe til føttene er sterke nok til å stå selv. Vi vil fylle hverdagen med mye kjærlighet, og vise dere at dere ikke er alene i sorgen. Vi stiller oss opp, en etter en, for sammen er vi sterke.

    For noen uker siden satt vi i vinduet på bank-kjelleren, og lo så magemusklene verkte. Vi snakket om fortiden, om nåtiden og vi lo av alle de hærlige menneskene som prøvde å gjøre meg flau. Det var en fin kveld <3 Nå er det tid for å gjøre noe sammen igjen, men denne gangen er latteren gjemt godt bort. Vi skal ta farvell med et fantastisk menneske, og det gjør så forferdelig vondt. Jeg vet at vennskapet mellom meg og henne sluttet når vi var små, og at kontakten oss i mellom var nesten helt borte - men minnene har vi for alltid. Akkurat nå står en familie i sorg, og dette er en familie jeg er glad i. Tårene triller for dere i kveld, og alt dere nå må gjennom. Et nydelig menneske tapte sin kamp, og vi må nå fortsette livet uten. Det finnes ikke ord som kan beskrive hvor urettferdig det er. Heldigvis finnes der mange hjerter som vil bære henne med seg videre <3

    Ta godt vare på hverandre, og husk at det er mange som er glad i dere. Vi står rett bak dere, og der kommer vi til å bli stående. Vi er klar til å løfte, vi er klar til å kjempe og vi er klar til å dele vår kjærlighet <3

    .

  • 1

    Hater å ta farvel

    Lillesøster kjører bilen inn på en parkering, og plasserer den helt bort med porten. Ikke vet hun at jeg sitter der med et kaos på innsiden. Tankene surrer rundt i hode, og følelsene begynner å ta overhånd. Det er lenge siden sist, og den dårlige samvittigheten kjennes ut som en kniv i magen. Jeg vet at dere er der, og jeg vet at jeg burde brukt mer tid sammen med dere. Jeg prøvde å huske sist jeg var innom, og kom vel frem til at det var snakk om flere år. Det er vondt å tenke på. Dere som var så utrolig viktig for meg en gang i tiden er nå glemt. Vel. Kanskje ikke akkurat glemt, men det er ikke ofte tankene mine svinger innom.

    Sannheten er at jeg ikke er sterk nok til å gå tilbake. Jeg orker ikke tenke på hvor gode dere var mot meg, hvor koselig vi hadde det sammen og hvor glad jeg var i dere - for da faller jeg sammen igjen. Jeg har kjempet meg opp fra gulvet, og står nå oppreist for første gang på lenge. Jeg har sakte men sikkert begynt å ta livet mitt tilbake. Små steg, i riktig retning <3 Og da er det utrolig vanskelig å komme tilbake til en plass som har så mange vonde minner..
    .


    Et nydelig menneske <3

    .


    En god venn <3

    .


    Pappaen min har alltid bodd litt for langt unna,

    så da fikk jeg låne Nina sin.

    Verdens beste bonus"pappa" <3

    .

    .

    Kaila er åtte år gammel snart,

    og besøker oldefar for første gang:


    .

    .

     

  • 2

    Overgrep i barnehagen

    Hei alle sammen !

    De fleste av dere har nok fått med dere at det er en mann i 30 årene som er siktet for overgrep mot barn i barnehagen - og jeg kjenner jeg får vondt i hele kroppen. Jeg har hatt barnehagebarn i snart syv år, og jeg har faktisk aldri tenkt over at ting som dette kan skje. Jeg kjenner tårene presse på når jeg leser om denne saken. Det er bare helt forferdelig at noe slikt kan skje !

    Det å la noen andre passe på det mest dyrebare du har er utrolig skummelt i første omgang. Der er så mange tanker, så mange følelser og så mange bekymringer at vi holder på å bli gal. Jeg er nok i overkant beskyttende når det gjelder barna mine, og lar ikke hvem som helst passe de. Jeg har faktisk tatt barna mine ut av en barnehage fordi jeg følte at de ansatte ikke gjorde en bra nok jobb.

    .

    Huff. Denne saken ødelegger så utrolig mye. Den ødelegger for de stakkars barna som har blitt utsatt for voldtekt, den ødelegger for familien rundt, den ødelegger for alle de mannlige ansatte og den ødelegger for oss. Enda flere tanker, enda flere følelser og enda flere bekymringer. Hvordan kan en barnehageansatt gjøre noe slikt ? Finnes det flere av de ? Kan jeg egentlig stole på at barna har det bra i barnehagen ? 

    Jeg som mamma sitter allerede med alt for mange bekymringer. Jeg stoler på de som jobber i barnehagen, og jeg vet jo at de gjør en fantastisk jobb - men kan man egentlig være hundre prosent sikker ? Jeg har gitt i fra meg ansvaret til noen andre, og har ikke litt kontroll de timene jeg er borte. Det gjør meg livredd.

    Når barnehagen ringer meg får jeg litt panikk. Jeg vet jo at det mest sannsynlig er sykdom, eller at det er noe de lurer på - men frykten sitter godt i kroppen. Tenk om barnet mitt har kuttet seg, og må en tur på legevakten for å sy ? Tenk om barnet mitt har falt, og blir hentet med ambulanse ? Tenk om barnet mitt har falt i vannet, og blir hentet med luftambulanse ? Tenk om det er enda verre ? Jeg vet at alle de bekymringene hører med mammarollen. Jeg har to barn som jeg elsker over alt på jord, og jeg hadde ikke klart å leve uten de - så det er klart jeg er redd for at noe skal skje <3

    Jeg kommer alltid til å være bekymret, og jeg kommer alltid til å være redd. Dette hører liksom bare med. Det store spørsmålet er om jeg klarer å stole helt på de ansatte som jobber rundt barna mine fremover, eller om jeg blir gående med en slags frykt. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg ønsker selv, men jeg må innrømme at tankene er mange akkurat nå. Vi stoler automatisk på alle som er i en barnehage, men burde vi det ?

  • 2

    En forferdelig følelse

    Hei alle sammen !

    I dag går alle mine tanker til Herefoss. Jeg tenker på en mamma og en pappa som står på gravplassen med tårer i øynene fordi den lille prinsessa deres skulle blitt tre år i dag. Jeg tenker på en storesøster og en storebror som ikke kan se lillesøster pakke opp bursdagsgaven som de har kjøpt for å glede henne. Jeg tenker på alle menneskene rundt om i verden som kjenner på savnet - for ja, den lille prinsessa vil bli savnet <3

    Jeg savner at Amalie kommer hjem fra barnehagen med en ny historie om den lille jenta som betydde så utrolig mye for henne. Jeg savner at hun smiler når hun forteller om alle de gode klemmene hun fikk i løpet av en dag, jeg savner den stoltheten som dukker opp hver gang hun forteller meg at hun har blitt spurt om å hjelpe og jeg savner det at hun leker irritert fordi hun alltid ble hermet etter. Jeg savner den glade lille klompen min som følte seg som et fantastisk forbilde og en god venn.. Og Amalie savner bestevennen sin !

    Livet er forferdelig urettferdig noen ganger, og jeg kan ikke forestille meg den smerten som har bosatt seg i kroppen til alle som hadde henne kjær. Jeg kommer alltid til å huske den gode bamseklemmen jeg fikk i bursdagen til Lotta - og den hærlige sussen fylt med både slev og snørr <3

     


    På besøk med bestevennen sin <3

     

  • 2

    Et skritt tilbake

    Hei alle sammen !

    I dag har jeg gått et skritt tilbake. Kroppen er fylt med sinne, frustrasjon og en usikkerhet som gjør forferdelig vondt. Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle gå tilbake til dette, men nå står jeg her. Øynene er fylt med tårer, og jeg føler meg som verdens største idiot. Hvordan kunne jeg tro at dette skulle ordne seg ?

    Jeg har gjort alt jeg kan for at dette skulle fungere denne gangen. Jeg har smilt, jeg har inkludert, jeg har beskyttet og jeg har brukt min dyrebare tid på å ordne opp. Det har faktisk krevd utrolig mye av meg som person. Der er mange følelser jeg må skjule, for jeg vil så gjerne at forholdet vårt skal være normalt. Ikke bare fordi det ødelegger meg at vi har det på denne måten, men fordi det er så utroig mange mennesker inkludert.

    Jeg krever ikke så forferdelig mye. Et forhold hvor vi kan snakke sammen, dele tanker og drikke en kopp kaffe i samme rom. Dessverre er vi ikke på dette stadiet, og jeg er usikker på om vi noen gang vil komme dit. Jeg føler jeg lever i en verden hvor det er helt normalt å prioritere seg selv, behandle mennesker ulikt, kaste papir i tryne på hverandre og komme meg stygge trussler om man ikke får det som man vil. Klompen er tilbake i magen, og humøret er skikkelig dritt. Hvorfor, hvorfor, hvorfor ?!

    Heldigvis har jeg familien min rundt meg i kveld. Vi skal spille kort i noen timer, og fylle kroppen med alt for masse godteri - igjen. Må vel bare innse at sommerkoppen i år har samme form som en sakkosekk <3

     



     

  • 13

    En ny hemmelighet

    Hei alle sammen !

    I dag skal jeg fortelle dere en liten hemmelighet. En hemmelighet som har preget hverdagen i ganske mange uker nå. Det har vert mange tanker, mange følelser og lite søvn. Jeg elsker huset vi bor i, jeg elsker den lille bygda vi lever i og jeg elsker jobben min - men barna mine sliter...

    Storesøster liker seg ikke her, og lillesøster savner hjem. Det er en kamp, hver eneste dag. De er syke, de orker ikke, de vil ikke. De små kroppene er fylt med smerte, sinne og savn. Storesøster roper og skriker, lillesøster gråter og mammahjerte blør. Jeg trodde det beste var å kjempe, at alt det vonde ville gå over etterhvert - men nå ser jeg at det bare ødelegger. Det ødelegger hverdagen, det ødelegger familien og det ødelegger barna mine. Jeg er nødt til å ordne dette. Jeg er nødt til å finne en løsning som er bra for alle tre..

     

    .. Så om bare noen uker flytter vi hjem til Nordfjordeid <3

     

    Jeg må legge frykten min til side, og gjøre det som er best for barna mine. De ønsker å ha det bra på skolen. De ønsker å være omringet av familie. De ønsker å ha en mamma som ikke er sliten. De ønsker å være lykkelig. Akkurat nå er ingen av ønskene oppfylt, og de gjør vondt..

    Men nå har jeg tatt et valg.. og håper fremtiden vil bli bedre enn nåtiden er :) Jeg har ordnet oss en leilighet som ligger perfekt til. Den ligger i verdens fineste gate, omringet av verdens fineste naboer. Et valg som var så utrolig vanskelig, har nå fylt kroppen med så utrolig mye glede. Endelig kommer vi hjem <3

    .

  • 24

    Svaret dere har ventet på !

    Hei alle sammen !

    I dag kommer innlegget som mange har ventet på. Jeg skal prøve å forklare dere sannheten om hvorfor jeg ikke bare pakker sammen tingene våre, og flytter hjem igjen til verdens fineste plass - nemmelig Nordfjordeid. Det finnes ikke en plass i verden som gjør meg så lykkelig som akkurat her :)

     

    Men der finnes en sorg som ingen kan se. En sorg som kommer snikende hver gang jeg er hjemme. Den er der ikke hele tiden, men dukker opp i ulike situasjoner. Som dere kanskje har fått med dere er jeg en person som ikke snakker om følelser. Jeg kan gjerne skrive side opp og side ned her på bloggen - men spørr du meg face to face har jeg ingenting å si. Derfor er det ikke mange som kjenner til denne hemmeligheten. Vertfall ikke hele.

    Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne. Det var nemmelig her jeg bodde når alt gikk galt, og da mener jeg alt. Jeg falt sammen, traff bakken med ett smell og kom meg ikke opp igjen.

     

    Jeg gikk fra å leve - til å bare eksistere.

     

    I begynnelsen var jeg en jente som smilte - fra morgen til kveld. Jeg var lykkelig på så mange måter. Jeg hadde en fantastisk familie, jeg hadde mange venner og jeg kunne holde på med en sport som jeg faktisk var god på. Hvor det begynte å gå galt er jeg ikke sikker på, men galt gikk det. I perioder brukte jeg all energien min på å gjemme meg fra mobberne, og i andre perioder var jeg den som stod på sidelinjen å lo. Det er rart hva man gjør når noen endelig vil være vennen din.

    Jeg husker egentlig ikke så mye fra denne tiden, men noen små episoder kommer snikende når jeg går over skoleplassen. Jeg husker den gangen jeg lå i fosterstilling på bakken, mens alle de andre kastet snøball på meg. Jeg husker da jeg fikk streng på tennene, og jeg fikk et leketog i julegave. Jeg husker at foreldrene mine gikk i fra hverandre, og at en "venninne" fortalte klassen at det var min feil. Jeg husker ryktene som spredde seg, jeg husker jentegjengene som hærjet og jeg husker den frykten som alltid var til stede.

    På ungdomsskolen gikk alt mye bedre, men det gikk også mye verre. Hva, hvor og hvorfor kan jeg dessverre ikke dele akkurat nå. Det er jeg ikke klar for. Eneste jeg kan si er at det var mange følelser inne i bilde, og jeg kommer nok aldri til å komme helt over det. Jeg likte ikke skole før jeg begynte på videregående i Måløy <3

     

     

     

    Jeg elsket livet på videregående - men i løpet av andre klasse ble livet mitt snudd på hode. Rett før en fremføring ringte telefonen min, og vi måtte skynde oss ned til Oslo for å si hade til pappa som over natten hadde blitt alvorlig syk. Vi kom heldivis frem før han døde, men han var langt i fra seg selv. Han døde samme dag, bare noen timer senere.

    Jeg hater meg selv for måten jeg tok farvell på. Han lå der på rommet, helt alene. Kroppen ble bare kaldere og kaldere. Jeg husker at jeg ventet lenge på at det skulle bli min tur. Noen få minutter, helt alene, sammen med mannen jeg elsket over alt på jord. Vi skulle gi hverandre en siste klem, og jeg skulle fortelle han alle de tingene jeg ikke hadde fått sagt ennå <3 Men jeg stod helt borte med døren, livredd for hva som lå forann meg. Det kjentes ikke ut som pappa. Alt jeg kunne se var en død mann. En død mann som fikk kroppen min til å reagere i full panikk. Jeg måtte ut. Ut av rommet, ut av avdelingen, ut av sykehuset.

    Det er utrolig vondt å tenke over dette nå i etterkant. Jeg var det kjæreste han hadde, men kunne ikke bruke to minutter på han en gang. Jeg skulle spasert bort til sengen, klamret meg fast til kroppen hans og aldri gitt slipp. Jeg kunne vertfall  holdt han i hånden, og fortalt han hvor mye han betyr for meg.. men neida. Jeg begynte å springe. Ut av rommet, nedover gangen og stoppet ikke før jeg var ute. Tårene fosset nedover ansiktet, og jeg hadde problemer med å puste. Tenk å være redd for sin egen pappa ?  Jeg må være det mest forferdelige menneske noen sinne.

    Nå i senere tid har flere følelser dukket opp. Jeg hater meg selv fordi jeg var radd, jeg hater meg selv fordi jeg var svak - men jeg hater pappa fordi han forlot meg. Han var min første kjærlighet, og jeg kan virkelig ikke skjønne hvordan jeg skal kunne leve resten av livet uten han. Jeg savner at han kommer springende etter meg i sentrum fordi jeg har blitt så sint at jeg ikke orket å diskutere mer med han. Jeg savner at han ringer for å fortelle meg verdens dårligste vits, for så å høre på at han ler i en halvtime etterpå. Jeg savner at han truer med å kutte av ørene til alle som sårer meg, og spise de til middag etterpå. Jeg savner det å ha en pappa <3 Jeg vet jo at pappa ikke kunne velge selv, og jeg vet at han elsket oss over alt på jord - så hvorfor føler jeg det sann ? Hvorfor kan ikke kroppen fylle seg opp med gode minner og glede over tiden vi fikk sammen ? I Måløy står graven, og på eid lever minnene. Minnene som hvor vondt det var å miste, om hvor hardt vi måtte kjempe og om hvor stygge enkelte mennesker kan være i en slik situasjon !

     

    1256483_602379139821421_257660584_n

     

    Noen måneder senere ble jeg forlatt på nytt, men denne gangen var det kjæresten min som dro. Vi begynte utrolig bra, tok oss en karuselltur med både opp og nedturer - og endte med et stort smell. Kjærlighet ble til hat, og veien videre har vert utrolig tøff. Jeg var såret over måten han gjorde det på, sint fordi han valgte å forlate oss og bitter fordi han gikk videre så fort. Gjenstander ble kastet, og stygge ord ble brukt. Jeg var helt knust..

    Men jeg kunne ikke bare legge meg med. Jeg måtte passe på den nydeligste prinsessen i verden, og jeg måtte gjøre det helt alene (Barnefar hadde sevfølgelig samvær han også, men i hverdagen var det bare meg). Det var skummelt. Jeg som nettopp hadde blitt atten år, bodd hjemme hele livet og aldri laget mat skulle nå passe på ett lite barn <3 Der er sikkert hundre personer som har noe å si om akkurat denne perioden, og det er helt ok - men ord kan virkelig ikke beskrive hvor vondt jeg hadde det !

     

    Jeg var ung, jeg var ødelagt

    - men jeg gjorde alt for den lille prinsessa <3

     

    Selvom han ikke er en av grunnene til å ikke flytte hjem, kjenner jeg fortsatt på det. Jeg har brukt de siste årene på å bygge opp en mur som ingen slipper forbi, jeg går rundt med en følelse av å ikke være bra nok og jeg kjenner hjerte mitt faller litt fra hverandre hver gang jeg ser noe som minner meg på hvor vondt jeg hadde det på den tiden. Jeg har ingen følelser for han den dag i dag, men hele perioden har såtte sine spor for å si det sann.

    Et år senere lyste graviditetstesten positiv igjen, og jeg valgte selvfølgelig å beholde. Jeg viste at dette ville bli tøft, jeg viste bare ikke hvor tøft. Ryktene spredde seg fort, og plutselig hadde jeg ti forskjellige fedre til dette barnet. Jeg prøvde å ikke bry meg, men det er merkelig hvor mye dritt mennesker kan finne på å presse ut av kjeften. Stygge kommentarer ble spyttet ut på åpen gate, og jeg ble flere ganger stående igjen som et spørsmålstegn. Hvem tror du at du er liksom ?

    Plutselig var jeg mamma til to fine prinsesser som fikk dagene til å suse avgårde <3 Men jeg falt bare mer å mer sammen.  Kveldene gikk til å sitte hjemme alene, spise masse is og gråte meg i søvn. Jeg sluttet å gå ut av huset, orket ikke henge med vennene mine og hadde ytterdøren låst tjuefire timer i døgnet. Det var helt grusomt å ha det på denne måten. Heldigvis klarte jeg å innse at jeg måtte gjøre noe før det var for sent. Jeg pakket sammen tingene våre, og flyttet til andre siden av landet. Jeg orket ikke flere bygdetroll, jeg orket ikke flere løgner og jeg orket ikke flere knuste løfter. Jeg måtte bort. Langt bort.

    Nå har det gått fem år, og jeg elsker livet mitt. Jeg er en fantastisk mamma, og jentene kunne faktisk ikke hatt det bedre. De får absolutt alt de trenger, og enda litt mer <3

     



    Det jeg prøver å si er at jeg er redd. Redd for at det å flytte hjem vil ta meg tilbake til den tiden hvor alt var så vondt. Nå er jeg fri, jeg er selvstendig og jeg er lykkelig. Kan jeg være dette hjemme ? Eller kommer denne sorgen til å henge over meg for alltid ? Jeg er jo blitt litt mer voksen nå, og koser meg veldig mye når jeg er hjemme på ferie - men er det fordi jeg vet at jeg kan dra igjen ?

  • 0

    I love him <3




  • 6

    La jul være jul !!

    Hei alle sammen !

    Nå er det ganske mange måneder siden vi så filmen frost for aller første gang. Vi var hjemme på Nordfjordeid, omringet av familie og følte oss veldig tøffe med 3D briller på. En fantastisk film som vi absolutt skulle se flere ganger <3

    Nå er jeg dritt lei. Det er nesten umulig å finne en butikk som ikke selger frost. Anna og Elsa lyser i mot deg uansett hvor du går. Jeg er en prinsessemamma, og lista over ting jeg bare må venne meg til er nok lang - men i dag ble jeg nødt til å sette ned foten. Det nærmer seg jul, og vi var en tur på butikken for å kjøpe nisseluer til avslutningen. Jentene kunne velge selv om de ville ha lange luer, eller om de ville ha korte luer. Det var da krangelen begynte. Lillesøster ville nemmelig ikke ha noen av de, hun ville ha denne:

    Jeg blir faktisk litt kvalm. Dere må gjerne stappe butikkene fulle av frost hele året rundt, men hvorfor ødelegge julen ? Hvorfor kan vi ikke bare holde oss til søte nisser, snille reinsdyr og røde luer ? 

    Julen er min favoritt høytid - og jeg kjenner det gjør vondt langt inn i hjerte når gamle, gode tradisjoner blir brutt. Jeg elsker å pynte juletreet sammen med søstrene mine, jeg elsker å stå opp tidlig for å se om nissen har vert der med pakke, jeg elsker å spise grøt ned med bestemor og jeg elsker koselige julefilmer <3 Jeg ønsker at jentene skal springe rundt i røde luer. Frost er noe de kan ha på seg resten av året. Er jeg årets verste mor som ikke kjøper denne til femåringen ?

  • 0

    Ikke furt. Velg. Vis vei.

    Hei alle sammen !

    For å komme meg på jobb må jeg kjøre et lite stykke - og i den bilen jeg har nå finnes det bare radio, noe som betyr at jeg får meg med ganske mange merkelige diskusjoner. Det store spørsmålet akkurat nå er om vi skal kopiere den amerikansk tradisjonen Halloween, eller om vi skal holde oss til de tradisjonene vi allerede har. Dette er en diskusjon som kommer opp hvert år på denne tiden. Nå er det bare noen få dager igjen til den store dagen, og vi er fortsatt ikke enige om dette er en bra tradisjon. 

    Personlig ser jeg ikke problemet med denne tradisjonen. Jeg syns det er koselig at barna kan kle seg ut, og finne på noe morsomt sammen. Tenk så gøy det er å få kle seg ut som akkurat det du vil, gå ute i mørket med lyktene sine og få godteri med naboene. Den drømmekveld spør du meg !

    Jeg håper virkelig denne tradisjonen er kommet for å bli. Kostymene til barna ligger klar på soverommet, og det har de gjort en god stund nå. Amalie ville være en søt liten heks, mens Kaila gikk for noe litt mer skummelt. Viktigste for meg er ikke hva de er, men at de er fornøyde selv. Jeg gleder meg til å vise dere hvor flotte de er <3

     

     

     

    Jeg har faktisk nektet barna mine å gå fra dør til dør i år. Høres dette rart ut med tanke på at jeg nettopp sa jeg var for denne tradisjonen?

    Vel, sannheten er at jeg er livredd. Livredd for at de skal møte på en skikkelig sur kjerring. Jeg har en venninne som fortalte hva hun hadde opplevd når hun gikk en runde med sine barn, og jeg kan faktisk ikke tro at det finnes voksne mennesker med så lite folkeskikk. Det er helt frivillig å være med på denne feiringen, og det er ingen som tvinger deg til å dele ut godteri. Du trenger faktisk ikke åpne døren en gang. Skru av lyset ditt :)

    Men dersom du kommer ut i døren, og der står glade barn som stolt viser frem kostymene sine - så gi de vertfall et smil. Du trenger ikke slenge døren igjen rett foran de, eller kjefte de huden full fordi de ringer på. Da kjenner jeg at jeg blir skikkelig forbannet. Vi er da voksne mennesker, og må kunne klare å avvise små håpefulle på en bedre måte enn det? Bruk ordene dine. Forklar dette lille hærlige vesenet at hun eller han har gjort en fantastisk jobb med kostyme - men at ikke støtter denne tradisjonen, og derfor ikke har godteri liggende.

    Barna skjønner mer enn du tror. Som mamma er det nemmelig min plikt å forklare barna at det ikke er alle som liker denne tradisjonen, og at dette er noe vi må respektere. Kommer du ut i døren og forteller oss at dette er en tradisjon du ikke liker - så gir vi deg et smil, og ønsker deg en god dag videre <3 Vi kaster ikke egg på huset ditt, eller fyller hagen med dopapir. Skal ærlig innrømme at det frister litt når jeg ser barn blir behandlet som dritt bare fordi du ikke liker nye tradisjoner, men min mamma har lært meg hvordan skikkelig mennesker oppfører seg. Vi behandler menneskene rundt oss på samme måte som vi ønsker at de skal behandle oss. Altså. Vi respekterer at dere ikke liker denne tradisjonen, og da håper vi at dere kan respektere at vi gjør <3

     

    Og en liten beskjed til alle som har Halloweenbarn:

     

     

    Det er vi som må ta ansvar !! 

     

    • Vi må lære barna hvordan de skal oppføre seg denne dagen. «Knep» betyr ikke at vi har lov til å gjøre forskjellige rampestreker. Hvis utelysene er slukket, ringer vi ikke på i dette huset. Vi sier «takk», og vi er høflige uansett resultat.

    • Barn skal ikke gå rundt alene. Det er mørkt. De skal ringe på hos ukjente. Du skal alltid gå i bakgrunnen !!

    • Du trenger ikke kjøpe masse tull. Hvis du syns at kjøpepresset er for stort, så kan du bidra til å få det hele mer moderat ved å hjelpe dine barn med å finne eller lage utkledningsklær hjemme.  

    • Du trenger ikke holde noe Halloweenfest. Hvis du synes det er for mye styr, så dropper du det. Barna syns det er like gøy å spasere rundt i nabolaget, eller å besøke familiemedlem <3

    • «hvem skal jeg gå med». Her trengs vi voksne. Det er utrolig viktig at alle blir inkludert, og at det ikke er noen som havner utenfor !

     

     

    Jeg er enig med nrk. På nye felt må vi ta ansvar. Veilede. Skape gode fellesarenaer og tradisjoner i eget nærmiljø. Det gjør vi ikke ved å melde oss ut og furte !!!

     

  • 2

    Viktig å tenke på !!

    I dag vil snille, gode Kaila be alle som leser dette innlegget om å tenke på regnskogen.  

    "Regnskogen forsyner verden med mat, vann og medisiner, og bidrar til å redde klimaet på kloden. De mange menneskene som er helt avhengige av regnskogen blir drevet ut i fattigdom når skogene raseres. Ved å bidra til høstens TV-aksjon gir du en hjelpende hånd til de menneskene som kjemper for noe av det mest verdifulle vi har på kloden.

    Kampen for å bevare verdens regnskoger kjempes akkurat nå. For å vinne den trenger vi deg med på laget."

     

     

     

    Dette er hva vi kan gjøre:

     

     

    1. Støtt årets TV-aksjon

    "Årets TV-aksjon skal bevare regnskogen for kommende generasjoner og for de 260 millioner menneskene som har regnskogen som sitt hjem."

    Når det dukket opp en bøssebærer på døren vår i går hentet Kaila og Amalie sine egne lommepenger for å hjelpe. Da kjente jeg at mammahjerte mitt boblet av stolthet <3
     

     

    2. Si nei til regnskogødeleggende palmeolje

    "Palmeoljeproduksjon er hovedårsaken til at regnskogen forsvinner i Malaysia og Indonesia. Palmeolje finnes i svært mange produkter, i mat, kosmetikk, såper, kremer, vaskemidler og levende lys for å nevne noe."

    Et punkt som er veldig viktig for Kaila. Hun har vert gjennom kjøleskapet flere ganger for å se om jeg har kjøpt noe som inneholder palmeolje. Hun hadde hørt rykter om at sjokoladepålegg er en av de tingene som inneholder denne oljen, og hun ble rasende når hun såg at jeg hadde handlet det til helgen. Jeg får bare kjøpe pålegg som har "helt uten palmeolje" på seg <3

     

    3. Unngå tropisk tømmer

    "Tømmerhogst er en av de største truslene mot regnskogen. Vi anbefaler derfor at du ikke kjøper møbler eller annet interiør som inneholder tropisk tømmer."

    Spør alltid etter hvilket materiale produktet er laget av. Tropiske tresorter er ofte varme og mørke i farge. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over dette selv, men kommer nok til å ha det i bakhode når jeg skal ut å handle neste gang. Heldigvis er leverandørene blitt mye flinkere til å behandle andre treslag så de ligner tropisk tre i fargen <3

     

     

    4. Krev dyrefôr uten soya fra regnskogen

    "Soyaproduksjon er fremdeles koblet til avskoging i Amazonas.

    Norsk forbruk av soya har økt kraftig, og Regnskogfondet anbefaler å kun kjøpe sporbar soya og unngå å kjøpe fra produsenter som bidrar til avskoging."

     

     

    5. Be norske forlag slutte å ødelegge regnskogen

    "Norske forlag trykker stadig flere av bøkene sine i Kina, som importerer store mengder tømmer og papirmasse fra Indonesia. Behovet for tømmer til papirproduksjon er en av de største truslene mot regnskogen.

    Vi krever at norske forlag kjøper regnskogsfritt papir. Du kan sjekke dine egne barnebøker og støtte vårt krav ved å sende en mail eller ta en telefon til forlaget."

     

     

    6. Ta regnskogen med inn i klasserommet

    "Vi har laget et undervisningsopplegg om regnskogen for grunnskolen. Vi blir veldig glade hvis du tipser en skole nær deg om materialet vårt. Hvis du er lærer håper vi du vil bruke det."

    Husker dere jeg la ut et bilde av min flotte datter som står på senen å synger sammen med skolen sin ? Dette var en basar hvor inntekten gikk til regnskogen <3

    Skolen har lært barna hvorfor regnskogen vår er så viktig, og hva vi kan gjøre for å redde den - og nå var det barna sin tur til å lære oss. Fine sanger, og mye informasjon. På det ene bordet solgte de lodd, og på det andre bordet solgte de mat. Bare Kaila støttet med 200 kr, så jeg er sikker på at skolen tilsammen fikk inn en god sum :)

     



     

    BLI REGNSKOGVOKTER!

     

    SAMMEN ER VI STERKERE.

    SAMMEN SKAL VI REDDE REGNSKOGEN.

     

     

     

    #blogg #blogger #mammablogg #mammablogger #mamma #mammatilto #tobarnsmamma
    #mariannehennoen #familie #tanker #følelser #regnskog #grønn #viktig #ståsammen
    #vimåhjelpe #bliregnskogvokter <3

  • 8

    Frk Heitmann !!

    Hei alle sammen !

    Jeg trodde faktisk aldri dette kom til å skje, men i dag skal jeg skrive mitt aller første innlegg om en toppblogger. En toppblogger som har fått utrolig mange vonde kommentarer rettet mot seg selv og barna. Jeg vet at hun er en offentlig person, og at mange mener hun må forvente det som kommer i hennes retning. Hun sier mye som jeg ikke er helt enig i, og hun viser mer på bilder enn jeg ville gjort - men det er ikke vanskelig å se at hun elsker barna sine <3

    Det alle snakker om akkurat nå er at hun venter barn nummer tre. Hun er alene, og har ingen kontakt med barnefar. Der er utrolig mange mennesker som kommer med stygge kommentarer, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner hvorfor. Et barn er en gave, og dets verdi kan ikke måles noe annet sted enn i hjertet <3 uansett situasjon !

    Jeg har stått der hun står, og jeg vet hvor tøft det er. Du må gå gjennom en graviditet helt alene, og samtidig være en god mor for de du allerede har. Jeg hadde bare en prinsesse springende rundt, pluss at jeg hadde en fantastisk familie som støttet meg igjennom alt. Denne jenta har to barn som springer rundt, og en familie langt unna. Det krever styrke. Mye styrke !

    Jeg kjenner henne ikke, men jeg er så utrolig stolt over alt hun klarer. Så mange hindringer, så mange stygge kommentarer og en hverdag helt alene. Hun gjør en helt fantastisk jobb, og det lyser kjærlighet lang vei. Barna er utrolig heldig som har en mamma som alltid setter de først <3 At hun er sliten ? Ja det må hun for guds skyld bare være. Dere aner virkelig ikke hvor mye arbeid den jenta gjør, og hvor mange følelser hun sitter med ! 

     

     

    Du gjør en fantastisk jobb Rannveig !

    Jeg heier på deg <3

     

     

  • 7

    Dette blir bare feil !!

    Hei alle sammen !

    Jeg blir så forbanna irritert på enkelte mennesker. Når en lykkelig femåring forteller at hun har feiret bursdagen sin i helgen, og at alle vennene fikk lage hver sin bamse - så sier du selvfølgelig at det høres kjempe koselig ut. Du ler ikke av henne, og spør hvorfor. Det interesserer meg ikke om det er mange måneder siden selve dagen, eller om hun allerede har hatt en bursdag. Dette var en fin opplevelse som hun ønsket å dele med akkurat deg, og da syns jeg faktisk at du kunne tatt i mot den litt bedre. Det er lov å stille spørsmål, men du trengte ikke gjøre narr av henne på denne måten. Jeg får så vondt i mammahjerte mitt når jeg ser smilet hennes forsvinne. Hun blir flau, og litt lei seg. Det ender med at hun hvisker tingene hun vil fortelle, fordi hun ikke tørr å fortelle de høyt. Noen ganger har jeg lyst å ta ifra henne telefonen, kaste den i veggen og gi henne verdens beste klem 

     


    Mamma elsker deg over alt på jord..<3

  • Marianne Hennoen

    Skriv din profiltekst her

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Design og koding: Ina Anjuta



    hits