Hei alle sammen !
I dag kommer innlegget som mange har ventet på. Jeg skal prøve å forklare dere sannheten om hvorfor jeg ikke bare pakker sammen tingene våre, og flytter hjem igjen til verdens fineste plass - nemmelig Nordfjordeid. Det finnes ikke en plass i verden som gjør meg så lykkelig som akkurat her :)

Men der finnes en sorg som ingen kan se. En sorg som kommer snikende hver gang jeg er hjemme. Den er der ikke hele tiden, men dukker opp i ulike situasjoner. Som dere kanskje har fått med dere er jeg en person som ikke snakker om følelser. Jeg kan gjerne skrive side opp og side ned her på bloggen - men spørr du meg face to face har jeg ingenting å si. Derfor er det ikke mange som kjenner til denne hemmeligheten. Vertfall ikke hele.
Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne. Det var nemmelig her jeg bodde når alt gikk galt, og da mener jeg alt. Jeg falt sammen, traff bakken med ett smell og kom meg ikke opp igjen.
Jeg gikk fra å leve - til å bare eksistere.
I begynnelsen var jeg en jente som smilte - fra morgen til kveld. Jeg var lykkelig på så mange måter. Jeg hadde en fantastisk familie, jeg hadde mange venner og jeg kunne holde på med en sport som jeg faktisk var god på. Hvor det begynte å gå galt er jeg ikke sikker på, men galt gikk det. I perioder brukte jeg all energien min på å gjemme meg fra mobberne, og i andre perioder var jeg den som stod på sidelinjen å lo. Det er rart hva man gjør når noen endelig vil være vennen din.
Jeg husker egentlig ikke så mye fra denne tiden, men noen små episoder kommer snikende når jeg går over skoleplassen. Jeg husker den gangen jeg lå i fosterstilling på bakken, mens alle de andre kastet snøball på meg. Jeg husker da jeg fikk streng på tennene, og jeg fikk et leketog i julegave. Jeg husker at foreldrene mine gikk i fra hverandre, og at en "venninne" fortalte klassen at det var min feil. Jeg husker ryktene som spredde seg, jeg husker jentegjengene som hærjet og jeg husker den frykten som alltid var til stede.
På ungdomsskolen gikk alt mye bedre, men det gikk også mye verre. Hva, hvor og hvorfor kan jeg dessverre ikke dele akkurat nå. Det er jeg ikke klar for. Eneste jeg kan si er at det var mange følelser inne i bilde, og jeg kommer nok aldri til å komme helt over det. Jeg likte ikke skole før jeg begynte på videregående i Måløy <3

Jeg elsket livet på videregående - men i løpet av andre klasse ble livet mitt snudd på hode. Rett før en fremføring ringte telefonen min, og vi måtte skynde oss ned til Oslo for å si hade til pappa som over natten hadde blitt alvorlig syk. Vi kom heldivis frem før han døde, men han var langt i fra seg selv. Han døde samme dag, bare noen timer senere.
Jeg hater meg selv for måten jeg tok farvell på. Han lå der på rommet, helt alene. Kroppen ble bare kaldere og kaldere. Jeg husker at jeg ventet lenge på at det skulle bli min tur. Noen få minutter, helt alene, sammen med mannen jeg elsket over alt på jord. Vi skulle gi hverandre en siste klem, og jeg skulle fortelle han alle de tingene jeg ikke hadde fått sagt ennå <3 Men jeg stod helt borte med døren, livredd for hva som lå forann meg. Det kjentes ikke ut som pappa. Alt jeg kunne se var en død mann. En død mann som fikk kroppen min til å reagere i full panikk. Jeg måtte ut. Ut av rommet, ut av avdelingen, ut av sykehuset.
Det er utrolig vondt å tenke over dette nå i etterkant. Jeg var det kjæreste han hadde, men kunne ikke bruke to minutter på han en gang. Jeg skulle spasert bort til sengen, klamret meg fast til kroppen hans og aldri gitt slipp. Jeg kunne vertfall holdt han i hånden, og fortalt han hvor mye han betyr for meg.. men neida. Jeg begynte å springe. Ut av rommet, nedover gangen og stoppet ikke før jeg var ute. Tårene fosset nedover ansiktet, og jeg hadde problemer med å puste. Tenk å være redd for sin egen pappa ? Jeg må være det mest forferdelige menneske noen sinne.
Nå i senere tid har flere følelser dukket opp. Jeg hater meg selv fordi jeg var radd, jeg hater meg selv fordi jeg var svak - men jeg hater pappa fordi han forlot meg. Han var min første kjærlighet, og jeg kan virkelig ikke skjønne hvordan jeg skal kunne leve resten av livet uten han. Jeg savner at han kommer springende etter meg i sentrum fordi jeg har blitt så sint at jeg ikke orket å diskutere mer med han. Jeg savner at han ringer for å fortelle meg verdens dårligste vits, for så å høre på at han ler i en halvtime etterpå. Jeg savner at han truer med å kutte av ørene til alle som sårer meg, og spise de til middag etterpå. Jeg savner det å ha en pappa <3 Jeg vet jo at pappa ikke kunne velge selv, og jeg vet at han elsket oss over alt på jord - så hvorfor føler jeg det sann ? Hvorfor kan ikke kroppen fylle seg opp med gode minner og glede over tiden vi fikk sammen ? I Måløy står graven, og på eid lever minnene. Minnene som hvor vondt det var å miste, om hvor hardt vi måtte kjempe og om hvor stygge enkelte mennesker kan være i en slik situasjon !

Noen måneder senere ble jeg forlatt på nytt, men denne gangen var det kjæresten min som dro. Vi begynte utrolig bra, tok oss en karuselltur med både opp og nedturer - og endte med et stort smell. Kjærlighet ble til hat, og veien videre har vert utrolig tøff. Jeg var såret over måten han gjorde det på, sint fordi han valgte å forlate oss og bitter fordi han gikk videre så fort. Gjenstander ble kastet, og stygge ord ble brukt. Jeg var helt knust..
Men jeg kunne ikke bare legge meg med. Jeg måtte passe på den nydeligste prinsessen i verden, og jeg måtte gjøre det helt alene (Barnefar hadde sevfølgelig samvær han også, men i hverdagen var det bare meg). Det var skummelt. Jeg som nettopp hadde blitt atten år, bodd hjemme hele livet og aldri laget mat skulle nå passe på ett lite barn <3 Der er sikkert hundre personer som har noe å si om akkurat denne perioden, og det er helt ok - men ord kan virkelig ikke beskrive hvor vondt jeg hadde det !
Jeg var ung, jeg var ødelagt
- men jeg gjorde alt for den lille prinsessa <3
Selvom han ikke er en av grunnene til å ikke flytte hjem, kjenner jeg fortsatt på det. Jeg har brukt de siste årene på å bygge opp en mur som ingen slipper forbi, jeg går rundt med en følelse av å ikke være bra nok og jeg kjenner hjerte mitt faller litt fra hverandre hver gang jeg ser noe som minner meg på hvor vondt jeg hadde det på den tiden. Jeg har ingen følelser for han den dag i dag, men hele perioden har såtte sine spor for å si det sann.
Et år senere lyste graviditetstesten positiv igjen, og jeg valgte selvfølgelig å beholde. Jeg viste at dette ville bli tøft, jeg viste bare ikke hvor tøft. Ryktene spredde seg fort, og plutselig hadde jeg ti forskjellige fedre til dette barnet. Jeg prøvde å ikke bry meg, men det er merkelig hvor mye dritt mennesker kan finne på å presse ut av kjeften. Stygge kommentarer ble spyttet ut på åpen gate, og jeg ble flere ganger stående igjen som et spørsmålstegn. Hvem tror du at du er liksom ?
Plutselig var jeg mamma til to fine prinsesser som fikk dagene til å suse avgårde <3 Men jeg falt bare mer å mer sammen. Kveldene gikk til å sitte hjemme alene, spise masse is og gråte meg i søvn. Jeg sluttet å gå ut av huset, orket ikke henge med vennene mine og hadde ytterdøren låst tjuefire timer i døgnet. Det var helt grusomt å ha det på denne måten. Heldigvis klarte jeg å innse at jeg måtte gjøre noe før det var for sent. Jeg pakket sammen tingene våre, og flyttet til andre siden av landet. Jeg orket ikke flere bygdetroll, jeg orket ikke flere løgner og jeg orket ikke flere knuste løfter. Jeg måtte bort. Langt bort.
Nå har det gått fem år, og jeg elsker livet mitt. Jeg er en fantastisk mamma, og jentene kunne faktisk ikke hatt det bedre. De får absolutt alt de trenger, og enda litt mer <3

Det jeg prøver å si er at jeg er redd. Redd for at det å flytte hjem vil ta meg tilbake til den tiden hvor alt var så vondt. Nå er jeg fri, jeg er selvstendig og jeg er lykkelig. Kan jeg være dette hjemme ? Eller kommer denne sorgen til å henge over meg for alltid ? Jeg er jo blitt litt mer voksen nå, og koser meg veldig mye når jeg er hjemme på ferie - men er det fordi jeg vet at jeg kan dra igjen ?